Gratis utdrag

 

Angsten krøp som små, svarte biller under huden på ham. Vilhelm Trampe våknet med blodsmak i kjeften igjen. Faen. Det hadde begynt å skje oftere. Han åpnet øynene, selv om han ikke ville, og stirret ut i halvmørket. Han lå naken på det kalde tregulvet i det kummerlige rommet han betalte dyrt for i Elvegaden 21 på Vaterland i Christiania, De elendiges by. Blikket hans flakket urolig rundt mellom skyggene av de få tingene som var der; en seng, et lite bord, en pinnestol og en gammel kommode. Han lette instinktivt etter farer, men fant ingen, til tross for sitt skjerpede syn. Alle sansene hans hadde vært mer hissige den siste tiden, han kunne til og med føle mer. Det var jævlig å være så forbannet overfølsom for alt og alle, han følte seg som en sjuk gærning, det var umenneskelig, og han hadde ikke bedt om det. 

Smerten i kroppen var stor, men han klarte å karre seg opp på knærne. Der ble han sittende og se på de blodige hendene sine, de ristet. Hvems blod er’e? Pulsen hans slo hardt og fort.

Han måtte støtte seg på kommoden for å komme seg på beina, der han ble stående ustø, lent mot det vaklevorne møbelet. Det halvlange håret falt frem i ansiktet. – Rolig nå Vilhelm, ta det med ro. 

 Folk sa han så barsk ut, men den vanligvis så staute og sterke mannskroppen skalv, og han følte seg alt annet enn barsk da han prøvde å strekke på seg. Faen, mann deg opp. Han strøk håret vekk fra ansiktet og gransket seg selv i speilet. Øynene hans, ett brunt og ett blått, søkte engstelig rundt. Da han oppdaget blodflekker i skjeggstubben på haken økte pulsen hans enda mer, han kunne se blodårene dunke på halsen og brystet. Anspent stappet han nevene i vaskevannsfatet og begynte å skrubbe seg.

Lommeuret lå på kommoden og viste tiden. Helvete, han var sent ute og måtte komme seg av gårde, men han måtte roe seg først, kunne ikke vise seg ute blant folk som han var. 

Han satte seg på sengekanten og la hodet i hendene. På gulvet ved siden av sengen lå det en stabel med bøker, han kikket bort på den, strakte seg etter boken som lå på toppen og åpnet den. Halvhundrede Digte af J. S. Welhaven. Leppene hans beveget seg mens han stavet ordene. Det gikk ikke fort, men han kunne i hvert fall lese, få han kjente kunne det. Han var glad for at han hadde lært seg, hvis ikke hadde han ikke fått oppleve Welhavens magiske verden, der han fant fred og ro, leste om andre som var som ham, annerledes, og da følte han seg ikke så alene. Han tente parafinlampen så han skulle se de små og snirklete bokstavene bedre. Det oste av flammen inne i kolben, han viftet fjernt vekk røyken før han bladde seg frem til favorittdiktet, det mest beroligende. 

Da han hadde lest det to ganger tok han frem et sammenbrettet papir som lå bakerst i boken. Det var en gammel tegning. Han holdt den opp mot lyset og lot fingertuppene stryke varlig over motivet. Han var forsiktig fordi han hadde gjort det så mange ganger, dratt fingrene over arket, ansiktet som var avbildet var i ferd med å forsvinne, og det ville han ikke. 

Angsten og smerten forsvant, han var rolig og billene var borte … men ikke lenge. Da han hadde brettet sammen papiret og lukket boken, var udyra tilbake, for fullt. Parafinlampen ble slukket og han ble sittende og stirre ut i det kalde mørket. Han skalv, mer enn tidligere, over hele kroppen, både utenpå og inni. Hvis han hadde kunnet gråte ville han gjort det, men han kunne ikke, han hadde ikke grått på mange år. 

Boken ble lagt tilbake i bunken, som han rettet møysommelig på før han hastig reiste seg. Han måtte få på seg fillene og komme seg ut. 

Undertrøyen hadde et par hull, og skjorten i tykk lin manglet en knapp, han stappet begge deler ned i den slitte ullbuksen. Vesten hans var ny, han hadde måttet kjøpe en, den gamle hadde forsvunnet og han visste ikke hvor den hadde blitt av. Han spyttet på de godt brukte skinnstøvlene og fikk vekk den verste møkka før han dro dem på seg. I en veske lå det han alltid hadde med seg: Flere dikt av Welhaven. Resten av det han trengte puttet han oppi sammen med boken. En bit av et knust speil, en liten krukke, en bøyd nål, et brunt pilleglass og en snelle med tykk tråd. Lommeuret puttet han i vestlommen før han tok på seg jakken og hatten, og gikk.

 

​

Vilhelm låste døren til sitt lille rom med nøkkelen han hadde hengende i lærreimen rundt halsen. På den samme reimen hang det også en amulett, et stort, rundt anheng i sølv med noen rare tegn. Han kysset amuletten før han puttet alt tilbake inn under skjorten igjen. 

Det luktet kål kokt i gammelt fett i oppgangen, og det knirket i trinnene i den smale trappen. Fra rommet i etasjen under hørte han barneskrik, det var Halvorsens nyfødte tvillinger. Alice og Henry Halvorsen hadde bodd i bygården lenger enn Vilhelm, og var begge i midten av tjueåra, som ham. Hun jobbet på kneipa i første etasje, og han var arbeidsløs, som så mange andre i Christiania. Det var dårlige tider og folk strømmet til storbyen for å overleve, de fleste måtte kjempe og slåss. Henry Halvorsen hadde kanskje en gang gjort det, men ikke lenger, Vilhelm visste hva Henry Halvorsen gjorde. Henry Halvorsen var på fylla, hadde seg med horer, og så spilte han bort pengene som Alice tjente, de speciedalerne som hun kjempet så hardt for. Det var Alice som slåss, for at familien hennes skulle overleve. Hun hadde tre barn fra før, alle jenter, tvillingene var gutter. 

Vilhelm stoppet brått da døren ble røsket opp. 

– Se tel helvete at få dem unga dine tel å holde kjeft, brølte Halvorsen, han sto med ryggen til og så ikke Vilhelm. Han hadde bare bukser og undertrøye på, og holdt på å dra på seg støvlene. 

– Du kan ikke gå nå, sa Alice, hun var synlig fortvilet. – Du kan ikke la meg væra aleine med alt detta. Hvem ska ta seg av unga mens jeg er på arbeid? Hun slo ut med den ledige armen, på den andre hadde hun en av tvillingene, og han hylte. Toppen hennes var kneppet opp og blottet det ene brystet. 

– Hold kjeft, kjerring. Jeg kan gjøra hva faen jeg vil, skrek Halvorsen.  

Et av hennes andre barn, den yngste jenta, kom og grep morens ledige hånd. En medfødt skade gjorde at hun haltet når hun gikk, det ene benet var kortere enn det andre. Jentungen så, med store, livredde glugger, opp på faren. Halvorsen tok på seg jakken mens han sakte senket hodet mot ungen, som klamret seg hardere til moren. Jævla idiot, tenkte Vilhelm, skremme ungen sin sånn. Halvorsen skulle til å gå, men Alice dro løs hånden fra datterens grep og holdt ham igjen. Da løftet han en knyttet neve. Den lille jenta lukket øynene, knep dem hard sammen, hun ville ikke se moren få stryk igjen. Det ville ikke Vilhelm heller, og han tok noen raske skritt mot Halvorsen og grep fatt i neven hans. 

– Hva i helvete? Halvorsen snudde seg. – Slepp meg, hveste han. 

Vilhelm slapp, og Halvorsen stilte seg opp rett foran ham. Det luktet råttent av ånden hans. Halvorsen løftet sakte den sammenknyttede neven. Vilhelm knyttet sine langs siden og kjente at han spente kjevepartiet, det gjorde de begge. 

– Du ska passe’rei, Trampe. Halvorsen presset ordene ut gjennom den sammenbitte kjeven. – Jeg veit et par ting om deg som du ikke vil at jeg skal fortelle tel folk … Halvorsen stirret stygt på Vilhelm noen sekunder før han strøk av gårde. 

Vilhelm ble stående og se etter ham til han hadde forsvunnet. 

Alice hadde satt seg på sengen. Hun hadde lagt den skrikende guttungen til det nakne brystet og klemte fortvilet på det. 

– Jeg har ikke nok melk. Sorgen og desperasjonen var tydelig i stemmen hennes, synlig i hele den slitne kroppen. Hun så opp på Vilhelm med tårer i øynene. – Hva skal jeg gjøra? 

Han så på henne, ristet på hodet, hadde ikke noe svar, så han lukket bare forsiktig igjen døren. 

​

 

Vilhelm kunne så vidt skimte rønnene i Ekebergskrenten. Plankeskurene lå halvveis skjult i den mørke tåken som lå der og lurte. Den var på vei ned mot ham, tenkte han.

    Den rå desember-kulda rev i lungene. Det var uvanlig at det var så surt og mørkt. Hvor blir’e av den opplysende snø’n?  

    Han fant frem de ferdig rullede sigarettene som han hadde i en liten eske i lommen, tok ut en av de vanlige og tente den. De andre, de som gjorde han rolig, de go’e, de røkte han aldri så tidlig på dagen, i hvert fall ikke rett før arbeid. 

    Utenfor inngangen til kneipa i første etasje lå det en fyllik med hodet godt plantet i en pøl med spy. Det var den vanlige fyllefanten, han som pleide å ligge der, Vilhelm brydde seg ikke mer, dro et kraftig trekk av siggen og blåste røyken ut mens han betraktet en svær rotte som labbet i all møkka som rant i rennesteinen på andre siden av gaten. Den stoppet, stilte seg på bakbena og snuste ut i luften. De tynne værhårene beveget seg, det kunne han se, selv om rotta var et godt stykke unna. Den fikk tydelig teften av noe, og forsvant inn i et av de smale smugene som førte ut til Agers elv. 

    Noen dro ham i jakkeermet og han snudde seg. En gammel kone kikket opp på ham og strakte ut en skitten, knoklete hånd. Han skjønte hva hun ville og fant frem en sigg til henne. Hun grep tak i neven hans, dro den til seg og snuste intens på huden hans. Vilhelm likte ikke at hun tok på ham, og ville trekke den tilbake, men hun slapp ikke. 

    – Det lukter blod, sa hun, tok sigaretten, og så slapp hun ham. – Måtte Gud hjælpe deg. Hun forsvant av gårde, i samme retning som rotta. 

    – Hva faen? Han ble stående å se etter henne.

    – Morn, Trampe. Den raspende røsten var kjent for ham, den tilhørte Økse-Anna. Hun sto henslengt med armene i kors i døråpningen til kneipa, sneipen var på plass i kjeften hennes som vanlig. Vilhelm hilste med et kort nikk før han presset seg forbi henne inn, det måtte han, døra var hverken høy eller vid, og hun flyttet seg ikke. Nei, Økse-Anna vek ikke for noen, og det var grunnen til at hun overlevde, tenkte Vilhelm.             

    Kneipa var hennes, hun eide faktisk hele bygården. Hun ble kalt Økse-Anna fordi hun hadde drept mannen som drepte mannen hennes, med en øks. Øksa hadde sittet så langt inne i skallen på morderen at to politimenn hadde slitt med å få den løs, det var i hvert fall det Vilhelm hadde hørt, fra Anna sjøl. Han hadde også hørt noen merkelige historier fra andre folk, om hvorfor mannen hadde blitt knerta, men de trodde han ikke noe på. Det var bare sladder, og det var det mye av i Christiania.  

    Det var mannen til Anna som hadde drevet kneipa og eid gården, før han ble drept. Hun hadde arvet alt. Hun hadde altså mye penger, satt bra i det, og var det Vilhelm kalte for godt lasta. Men, hun var et mindre pent kvinnemenneske. Overbittet var enormt, hun knegget som en voksen gamp når hun lo, og de råtne tennene sto i ujevn rekke i den øvre tanngarden hennes. Tennene i underkjeven hadde Vilhelm aldri sett, han var usikker på om hun hadde noen der i det hele tatt. Hun var fryktet av de fleste som kjente henne, og de som ikke visste hvem hun var ble ikke bare skremt av utseendet hennes, men også av øksa hun hadde hengende rundt livet, den øksa. 

    Kneipa var halvfull allerede, og det var de fleste som satt der også, selv om det var tidlig på morgenen. Henry Halvorsen satt på enden av bardisken og var godt nede i dagens flytende frokost, han skulte stygt på Vilhelm da han slang seg ned på barkrakken. 

    – Frokost? I dag har vi edelfassan på menny’n, sa Økse-Anna.

     Edelfasan? Vilhelm lo. Det var ikke noe edelt ved Økse-Anna, i hvert fall ikke maten hun lagde, men kjerringa hadde humor, det skulle hun ha. Hun knegget høyt og viste frem de råtne stumpene. Han nikket ja til frokostspørmålet hennes, og hun skar noen tynne blingser av et tørt brød med en stor kniv, tok frem en bolle med kokt kjøtt, bladde gjennom kjøttstykkene med de lange, tynne fingrene sine til hun fant et fint et, et med mye fett på og slang det mellom skivene. 

    – Værs’go, min herre. Økse-Anna satte stolt fra seg blingsen på disken foran ham, tok frem to glass og fylte begge fulle med brennevin. De skålte og tømte hver sitt i én ivrig slurk, begge to. 

    – Ah, da kan dagen børje, sa hun med sin grove stemme, krysset armene foran de flate brystene, senket hodet og skjerpet blikket for å få oversikten over klientellet. 

    Vilhelm satte tennene i blingsen. Fettet rant fra kjøttet, over leppene hans, gjennom skjeggstubben på haken og nedover halsen. Det smakte faktisk godt, og han smilte fjernt til Økse-Anna mens han tygde og smattet. Han dro frem lommeuret og sjekket tiden, gomlet fort i seg resten, svelget unna siste biten, slikket av fingrene sine før han reiste seg og gikk. 

    Utenfor kneipa hadde fylliken våknet, han løftet på hodet og så opp på Vilhelm med et vassent blikk, med øyne som vitnet om år på fylla, fargen på irisene var nesten hvite. Vilhelm tenkte at han han så mer død enn levende ut. 

    – Velkommen tel en ny og herlig dag i slummen, sa fyllefanten og tørket vekk spyet fra kinnet.